DET ER I OMRÅDENE på Afrikas Horn vi finner menneskehetens vugge. De første spor av menneskelig aktivitet er funnet her, i første rekke i Etiopia og Kenya. Det var herfra de første menneskene vandret ut av Afrika og litt etter litt befolket verden.
Historien om menneskene i landområdet vi i dag kaller Sudan og Sør-Sudan, går flere hundre tusen år tilbake i tid. Nilen, slik verden kjenner den i dag, trengte seg vei for cirka 15 000 år siden fra de afrikanske høylandsområdene og nordover gjennom lavlandsområdene i Sudan og Egypt til Middelhavet. Det er særlig etter at Nilen fant sin vei til Middelhavet vi ser de mer konkrete sporene av menneskelig aktivitet fra de siste 10 000 år.
Afrikanske folkegrupper har satt sine spor i det gamle Egypt, og i det nordlige Sudan langs Nildalen finnes det mange titalls minner om riker med fordums storhet. Konflikten mellom det arabiske Afrika og det svarte Afrika, med Sudan som et kjerneområde, kan vi spore tilbake til den arabiske inntrengningen for om lag 1500 år siden. Araberne brakte med seg en annen kultur og en ny religion, islam. De utviklet etter hvert en religiøs og kulturell arroganse i forhold til det afrikanske som skapte spenninger og konflikt.
Araberne skaffet seg kontroll over de nordlige områdene av Sudan, mens det store flertallet av de svarte afrikanske gruppen ble trengt ned mot sør.
Da det ottomanske riket i 1821 ekspanderte inn i Afrika og la under seg Egypt og de nordlige områdene av Sudan, ble konflikten forsterket av makthaverne i Istanbul. I samarbeid med makthaverne i Kairo sendte de troppestyrker inn i sør på jakt etter slaver, elfenben og verdifulle mineraler. Disse militære enhetene var overlegne med sine skytevåpen. De gikk fram med stor brutalitet, drepte i stort antall og knuste all lokal motstand. År om annet kunne de ta til fange tusener av jenter og unge kvinner som ble solgt som sexslaver på slavemarkedene i imperiet. Unge menn ble også tatt til fange i tusentalls. De fleste ble trent til å bli soldater mens andre ble kastrert og brukt som arbeidsslaver.
Fra kapittel 5
Tøffe hverdagsopplevelser
Etter hvert ble ressursene til helsearbeid større, og muligheten for å arbeide i felt bak frontlinjene stadig bedre. Samtidig kunne utfordringene i det daglige arbeidet være ekstremt vanskelige.
I 1996-97 etablerte Folkehjelpen et sjukehus i Yei i den sørvestlige delen av landet. Den sørsudanske legen Kaneri Gribani ble sjukehusets sjef. Han ga i en samtale dette glimtet fra arbeidet:
«Det var takket være støtten fra Norge, ikke bare penger, men også sjukehusutstyr og medisiner, at vi fikk dette sjukehuset i drift.I Oslo ble Sophies Minde lagt ned på den tiden, og vi fikk overta nesten alt som var av utstyr. Dermed fikk vi etter sørsudanske for hold et meget godt utstyrt sjukehus. Vi hadde egen kirurgisk avdeling og flere andre viktige, medisinske avdelinger. Det var en egen spirit på dette sjukehuset, som var preget både av solidaritetsideene som vi fikk fra Folkehjelpen og av afrikanske verdier knyttet til medmenneskelighet. Vi behandlet alle som trengte medisinsk hjelp. Det var først og fremst sivile, barn, kvinner, unge og gamle. Det var også sårede soldater, SPLA-soldater og regjeringssoldater fra Khartoum. Som lege gjorde jeg det meste av kirurgiske inngrep, også når det gjaldt hjerneskader. Men igjen og igjen slo krigen direkte inn i hverdagen. Vi malte Røde Kors merket på sjukehustaket for å prøve å unngå bombene fra Antonov-flyene. Men da de som kastet ut bombene, så Røde Kors-merket på taket, var det som om de gjorde alt for å få bombene til å treffe sjukehuset. Vi hadde flere fulltreffere. En gang traff bombene operasjonssalen, en annen gang venterommet for den polikliniske klinikken, og hver gang gikk det menneskeliv tapt. En gang traff bombene tilfluktsrommet som vi hadde gravd inn i en åsside. En av bombene traff rett over inngangen, og stein og jord falt ned og stengte den. Før vi rakk å spa bort steinen og jorda slik at vi kunne komme oss inn til innestengte, var 12 mennesker døde av kvelning. Det var skrekkelige dager. Vi hadde så mange drepte og sårede, både pasienter og medarbeidere. I tillegg var det mange drepte i Yei. En annen gang de bombet, rakk vi i siste liten å flytte pasientene på operativ avdeling ut i skogen, og der opererte vi mens bombene falt like i nærheten. I min tid som sjeflege ble vi og byen Yei bombet et femtitall ganger.»
Sten Rino Bonsaksen var ofte med på redningsaksjoner etter at det hadde vært store militære trefninger.
«Noen ganger kunne påkjenningen være helt ekstrem for våre helsearbeidere. En gang fikk vi melding om et større angrep fra regjeringsstyrkene i Khartoum mot noen landsbyer i Bahr el Gazaal, og at det lå igjen et større antall drepte og sårede. Vi fikk raskt leid et fly. Det hadde to flyvere, og vi var fire medarbeidere som ble med. I flyet var det plass til 18 personer til. Vi landet på en flystripe i nærheten, hvor vi hadde lokale medarbeidere med biler som møtte oss. Synet som ventet var helt for jævlig. Det var døde, døende og sårede over alt. De ropte og skrek av smerte og frykt. Om lag 100 av dem var veldig hardt skadd, men i live. Vi hadde bare plass til 18 skadde i flyet. Etter beste skjønn valgte vi ut 18 hardt sårede som vi trodde ville kunne overleve etter medisinsk behandling og fikk dem om bord i flyet. Men vi måtte etterlate om lag 80 andre hardt skadde til en smertefull død. Vi maktet ikke mer der og da. Ingen andre organisasjoner kunne eller ville hjelpe. Valgene vi måtte gjøre, var som smertende stikk i hjertet. De psykiske påkjenningene måtte vi leve med i lang tid. Ingen som ikke har opplevd noe lignende, kan skjønne hvor forferdelige slike opplevelser var».
Folkehjelpen hadde på det meste fem sjukehus, i Chukudum, Nimule, Labone, Yei og Akak i Bahr el Ghazal. I tillegg hadde vi i en periode en mobil medisinsk enhet. I løpet av et år kunne vi behandle mellom 60 000 og 80 000 pasienter. I løpet av perioden mellom 1993 og 2005 behandlet Folkehjelpen til sammen om lag 700 000 pasienter.
Halle Jørn Hanssen 