Sør-Sudan: Fred i et ødelagt land

Onsdag ettermiddag 26. august i Sør-Sudans hovedstad, Juba. Et par hundre gjester var samlet i Frihetshallen. Verten for møtet, landets president Salva Kiir så sørgmodig utover forsamlingen.

Så satte han seg, og ivrige diplomater fra Afrikaunionen la fredsavtalen på bordet. Den manglet bare Salva Kiirs underskrift. Han fikk pennen, nølte litt, men skrev så under. Applausen var umiddelbar og stor. En 20 måneder lang og ytterst enerverende og slitsom forhandlingsprosess var ved veis ende og en ødeleggende krig var kanskje slutt.

Deretter leverte en av hans medarbeidere en liste med et tjuetall reservasjoner. Smilene stivnet.

Det gikk noen minutter. Så tikket meldingene inn. Den første kom fra presidenten for FNs Sikkerhetsråd Nigerias FN ambassadør, så en fra FNs generalsekretær, en fra Afrikaunionen og en fra Det hvite hus i Washington. Alle slo fast at Kiir regjeringens reservasjoner var uten relevans og dermed avvist.

Salva Kiirs regime var kommet på kant med verdenssamfunnet og blitt isolert og venneløs.

Hvordan var det mulig at en president som en hel verden bejublet under frihetsfeiringen 9. juli 2011, fire år seinere hadde brakt seg selv i en situasjon der verden bare var oppgitt og fortvilt over hva regimet har stelt i stand?

Hvorfor gikk det så galt?

Vi må tilbake til historien for å finne noe av forklaringen.

Folkene i Sør-Sudan har gjennom flere generasjoner vært brutalt undertrykket, krenket og herjet med. Det begynte med det ottomanske riket som for 200 år siden hadde sine grenser mot sør i Sudan. Militære enheter fanget hvert eneste år titusentalls av ungdom fra sør. Kvinnene ble brukt som sexslaver. De mennene som var store og sterke, ble soldater, de andre ble kastrert og brukt som arbeidsslaver.

Da britene ble koloniherrer, forbød de formelt slaveriet, men araberne i nord fortsatte som før. Da Sudan ble uavhengig i 1956, og de arabiske klanene overtok makten, fortsatte slaveriet. Jeg har selv som reporter opplevd på nært hold hvordan slavene ble brukt så seint som i 1982 i Nord-Sudan. Det finnes ikke en familie i sør som ikke har vonde og ydmykende minner fra slavetiden.

På toppen av dette kommer britenes spesielle kolonisering av områdene i Sør-Sudan. De betraktet folkegruppene i sør som særdeles primitive. Derfor skulle Sør-Sudan være en slags menneskelig zoo. Gutter kunne få grunnopplæring og opplæring i praktiske fag, jentene ingenting.

Hver gang det var opposisjon, brukte britene splitt og hersk metoden. De sådde mistillit og satte folkegrupper opp mot hverandre. Da britene forlot Khartoum i 1956, brukte araberne de samme metodene for å kunne herske over de afrikanske folkegruppene.

Frigjøringskrigen fra 1983 til 2005 var fra tid til annen preget av intern spenning og maktkamp i SPLM/A (Det sudanske folks frigjøringsorganisasjon og arme). Det aller vanskeligste var splittelsen i Nasir i 1991 da Riek Machar og Lam Akol gjorde opprør mot Garang.

Fra 1994 var Garangs SPLM/A igjen den store frigjøringsorganisasjonen. Men i Sør-Sudans store landområder var det militsgrupper som var betalt og utstyrt med våpen av regimet i Khartoum for å bekjempe SPLM/A samtidig som de herjet, voldtok og ødela lokalsamfunn.

Alt dette har vært ødeleggende for de tradisjonelle afrikanske verdiene som bandt samfunnet sammen. Det som kom i stedet var mistenkeliggjøringen av de andre og deres motiver og handlinger.

Da freden kom i 2005, var folk lettet og takknemlige. Så skjedde det katastrofale. Den velutrustede og visjonære lederen for frigjøringskampen gjennom 22 år, John Garang, omkom 30. juli i en helikopterulykke.

Salva Kiir maktet ikke oppgaven som statssjef

Garangs nestformann og nestkommanderende, Salva Kiir, ble hans etterfølger i SPLM/A og dermed president i Sør-Sudan.

Mens Garang var verdensvant med solid akademisk og militær utdannelse fra USA, hadde Salva Kiir aldri fått gå på skole. Han var barnesoldat. I fredsperioden mellom 1973 og 1983 fikk han sin eneste formelle utdanning, et seks måneders sersjantkurs.

Jeg er ganske sikker på at Salva Kiir før Garangs død aldri hadde forestilt seg at han kunne bli statssjef.

Mens mye så ut til å kunne gå bra i Sør-Sudan de første årene etter 2005, endret dette seg. Lederne i SPLM/A som hadde kjempet en lang krig, var slitne og fattige da freden kom. De var vant til å krige, men de fleste hadde ingen erfaring fra arbeid i demokratiske sammenhenger og ingen erfaring med å styre en stat. Den nye staten var uten institusjoner som en nasjonalbank eller et finansdepartement. Samtidig hadde den store inntekter fra oljeproduksjonen. Flere hundre millioner kroner strømmet hver måned inn i et finansdepartement der de aller fleste var uten erfaring når det gjaldt en ansvarlig bruk av pengene. Samtidig kom de internasjonale fristerne som ville ha konsesjoner på bruk av jord og andre naturressurser. De tilbød stor summer under bordet for å få rask saksgang.

Fristelsene ble etter hvert for store for mange i ledersjiktet. Korrupsjonen spredde seg. Visjonen om fred, frihet og utvikling svant. I stedet ble det makthavernes kamp om å rive til seg mest mulig av statens midler. Flere titalls milliarder kroner er blitt borte på denne måten.

Da Salva Kiir ble statssjef i 2005, hadde han bak seg 40 år som soldat og offiser. Før 2005 kjente han følgelig ikke noe annet liv enn soldatens.

Oppfatningen er at Kiir særlig i tiden etter 2010 er blitt stadig mer autoritær. I den samme perioden har han omgitt seg med rådgivere som er blitt rekruttert fra hans egen folkegruppe, dinkaene. Disse har sett det som sin viktigste oppgave å sikre at Kiir kunne holde på presidentmakten. For å få det til brukte de den gamle splitt og hersk metoden når de ga presidenten sine råd om hvordan han skulle håndtere både SPLM og SPLA.

I januar 2013 sparket Kiir etter slike råd landets politisjef og lot han erstatte med en løytnant fra dinkaene. Samtidig sparket han 35 høyere offiserer og pensjonerte 117 generaler i SPLA, alt uten noe forvarsel.

I april 2013 fratok han visepresident Machar alle fullmakter som ikke var hjemlet i grunnloven. 25. juni sparket han SPLMs generalsekretær Pa’gan Amum. En måned seinere sparket han hele regjeringen og anklaget statsrådene for udugelighet og korrupsjon.

Noen dager seinere utnevnte han en ny regjering som han i en tordentale til parlamentet forlangte at parlamentet godkjente. Flere sentrale statsråder hadde en fortid som politikere eller embetsfolk i Khartoum. Samtidig ble de dyktigste SPLM/A lederne fra frigjøringskampen støtt ut i kulden. I Presidentens kontor var administrasjonen på dette tidspunktet dominert av embetsfolk og rådgivere fra dinkafolket og andre med en tidligere tilknytning til regimet i Khartoum.

Sommeren og høsten 2013 satte den egenrådige og mektige guvernøren i nordlige Bahr el Gazaal Paul Malong etter avtale med Salva Kiir i gang et hemmelig militært prosjekt i delstater der dinkaene bodde. De hentet unggutter som stort sett var analfabeter, til militær trening. De skulle bli den nye presidentgarden. I tillegg til trening i brutal militær atferd ble de pumpet fulle med propaganda om dinkafolkets fortreffelighet og nuerfolkets upålitelighet. I november ble 3000 overført til en leir i nærheten av Juba.

Maktkamp i SPLM

I 2013 pågikk det en stadig hardere maktkamp i SPLM. På grunn av elendig ledelse av partiet og staten var Kiir i ferd med å komme i mindretall i SPLMs styrende organer. Som partiformann hindret derfor han og hans krets at det ble holdt møter i de fora hvor en slik maktkamp kunne finne sin avklaring. Dermed gikk opposisjonen i SPLM som sannsynligvis hadde flertallet i Politbyrået og Frigjøringsrådet, åpent ut og kritiserte Salva Kiir for vanstyret. Kiir og kretsen rundt ham ble rasende. I desember bestemte de seg for det endelige oppgjøret.

Det nasjonale frigjøringsrådet møttes 13. og 14. desember. Det hevdes at flere av dem hadde fått store pengesummer for å støtte Kiir. Før møtet hadde alle kirkelederne i Sør-Sudan på det sterkeste anmodet om dialog og forsoning. Men Salva Kiir var i krigshumør. Han tordnet mot kritikerne og fremmet forslag om flere eksklusjoner som straks ble vedtatt. I løpet av noen få timer var et titall av frigjøringskampens fremste ledere støtt ut i det politiske mørke. Deretter vedtok man at Kiir skulle være eneste kandidat ved presidentvalget, og at han etter valget skulle ha rett til å utpeke medlemmene i Politbyrået og Det nasjonale frigjøringsråd. Kiir hadde dermed sikret seg all makt i partiet. Et partidiktatur var i emning.

Massakrene på nuerne i Juba i dagen før jul 2013

Om kvelden 14. desember begynte kamphandlinger mellom to grupper innen SPLA styrkene i Juba, den ene fra dinkafolket, den andre fra nuerfolket. Da dagen grydde, ble det åpenbart at dette var planlagt av kretsen rundt presidenten, for da begynte massakrene på nuerne. De ble gjennomført av den nye presidentgarden med rå systematikk. Ingen kjenner de endelige dødstallene. Men sør-sudanske skribenter som Peter Adwok Nyaba hevder at minst 20 000 mennesker ble myrdet i løpet av få dager.

Den avsatte visepresidenten Riek Machar og hans kone som begge er nuere, unnslapp som ved et under da troppestyrker mandag 15. desember stormet deres hjem. De fleste andre som var der, ble drept før huset ble jevnet med jorden.

Samme dag kom Salva Kiir på TV i generals uniform. Han påsto at regjeringsstyrkene var i ferd med å slå ned et forsøk på statskupp, og han fortalte at mange ville bli arrestert. Påstanden om statskupp var ren diktning. Men det var en kamp om den politiske makten i landet som Kiir og hans krets ville avgjøre med våpenmakt.

Seinere samme dag ble de fleste av SPLMs dyktigste ledere under frigjøringskampen arrestert og anklaget for kuppforsøk. Noen måneder seinere ble de satt fri fordi anklagene viste seg å være grunnløse, og det internasjonale samfunn krevde at de skulle settes fri.

Den ødeleggende borgerkrigen

Konflikten og massakrene før jul i 2013 utløste en omfattende borgerkrig. De to hovedaktørene har vært Salva Kiir, formelt som president, men også som dinkafolkets leder mens Riek Machar har vært nuerfolkets leder.

Krigen har vært svært kostbar. Ingen kjenner de endelige dødstallene, men mer enn hundre tusen mennesker kan ha mistet livet mens like mange er fysisk og mentalt skadd for livet. 2,2 millioner i en samlet befolkning på 10 millioner er fordrevet fra sine hjem og om lag 700 000 av disse er flyktninger i nabolandene. 40 prosent av befolkningen er avhengig av nødhjelp. Det meste av infrastruktur i delstatene Jonglei, Unity og Upper Nile er ødelagt. 70 prosent av oljeproduksjonen er slått ut. Staten er konkurs mens Nasjonalbanken trykker sørsudanske pund som bare de siste månedene har falt med over 300 prosent i verdi. Verst av alt, den usynlige veven som holder folkegrupper og samfunn sammen, er langt på vei ødelagt.

Fredsavtalen

Den er på 72 sider som Norge sammen med mange andre land er medunderskrivere på, og som derfor vil forplikte Norge i mange år framover.

Avtalen har klare bestemmelser om våpenhvile og en gradvis sammenslåing av de to militære styrkene som har bekjempet hverandre, til en ny nasjonal hær. Hovedstaden Juba skal i en overgangsperiode være demilitarisert og under internasjonal overvåkning.

Avtalen har også bestemmelser om maktdelingen på nasjonalt og delstatsnivå. Det samme gjelder for rettsforfølgelse av dem som har forbrutt seg under krigen. Fredsavtalen skal være gjennomført i løpet av 30 måneder. Mot slutten av perioden skal valg finne sted og nye ledere velges.

I det nye Sør-Sudan bør det ikke være plass hverken for Salva Kiir eller Riek Machar.

Landet har andre dyktige ledere som da kan få ansvaret for en politikk som kan gi fred og utvikling med frihet og trygghet i hverdagen for Sør-Sudans plagede folk.

Onsdag ettermiddag 26. august i Sør-Sudans hovedstad, Juba. Et par hundre gjester var samlet i Frihetshallen. Verten for møtet, landets president Salva Kiir så sørgmodig utover forsamlingen.

Så satte han seg, og ivrige diplomater fra Afrikaunionen la fredsavtalen på bordet. Den manglet bare Salva Kiirs underskrift. Han fikk pennen, nølte litt, men skrev så under. Applausen var umiddelbar og stor. En 20 måneder lang og ytterst enerverende og slitsom forhandlingsprosess var ved veis ende og en ødeleggende krig var kanskje slutt.

Deretter leverte en av hans medarbeidere en liste med et tjuetall reservasjoner. Smilene stivnet.

Det gikk noen minutter. Så tikket meldingene inn. Den første kom fra presidenten for FNs Sikkerhetsråd Nigerias FN ambassadør, så en fra FNs generalsekretær, en fra Afrikaunionen og en fra Det hvite hus i Washington. Alle slo fast at Kiir regjeringens reservasjoner var uten relevans og dermed avvist.

Salva Kiirs regime var kommet på kant med verdenssamfunnet og blitt isolert og venneløs.

Hvordan var det mulig at en president som en hel verden bejublet under frihetsfeiringen 9. juli 2011, fire år seinere hadde brakt seg selv i en situasjon der verden bare var oppgitt og fortvilt over hva regimet har stelt i stand?

Hvorfor gikk det så galt?

Vi må tilbake til historien for å finne noe av forklaringen.

Folkene i Sør-Sudan har gjennom flere generasjoner vært brutalt undertrykket, krenket og herjet med. Det begynte med det ottomanske riket som for 200 år siden hadde sine grenser mot sør i Sudan. Militære enheter fanget hvert eneste år titusentalls av ungdom fra sør. Kvinnene ble brukt som sexslaver. De mennene som var store og sterke, ble soldater, de andre ble kastrert og brukt som arbeidsslaver.

Da britene ble koloniherrer, forbød de formelt slaveriet, men araberne i nord fortsatte som før. Da Sudan ble uavhengig i 1956, og de arabiske klanene overtok makten, fortsatte slaveriet. Jeg har selv som reporter opplevd på nært hold hvordan slavene ble brukt så seint som i 1982 i Nord-Sudan. Det finnes ikke en familie i sør som ikke har vonde og ydmykende minner fra slavetiden.

På toppen av dette kommer britenes spesielle kolonisering av områdene i Sør-Sudan. De betraktet folkegruppene i sør som særdeles primitive. Derfor skulle Sør-Sudan være en slags menneskelig zoo. Gutter kunne få grunnopplæring og opplæring i praktiske fag, jentene ingenting.

Hver gang det var opposisjon, brukte britene splitt og hersk metoden. De sådde mistillit og satte folkegrupper opp mot hverandre. Da britene forlot Khartoum i 1956, brukte araberne de samme metodene for å kunne herske over de afrikanske folkegruppene.

Frigjøringskrigen fra 1983 til 2005 var fra tid til annen preget av intern spenning og maktkamp i SPLM/A (Det sudanske folks frigjøringsorganisasjon og arme). Det aller vanskeligste var splittelsen i Nasir i 1991 da Riek Machar og Lam Akol gjorde opprør mot Garang.

Fra 1994 var Garangs SPLM/A igjen den store frigjøringsorganisasjonen. Men i Sør-Sudans store landområder var det militsgrupper som var betalt og utstyrt med våpen av regimet i Khartoum for å bekjempe SPLM/A samtidig som de herjet, voldtok og ødela lokalsamfunn.

Alt dette har vært ødeleggende for de tradisjonelle afrikanske verdiene som bandt samfunnet sammen. Det som kom i stedet var mistenkeliggjøringen av de andre og deres motiver og handlinger.

Da freden kom i 2005, var folk lettet og takknemlige. Så skjedde det katastrofale. Den velutrustede og visjonære lederen for frigjøringskampen gjennom 22 år, John Garang, omkom 30. juli i en helikopterulykke.

Salva Kiir maktet ikke oppgaven som statssjef

Garangs nestformann og nestkommanderende, Salva Kiir, ble hans etterfølger i SPLM/A og dermed president i Sør-Sudan.

Mens Garang var verdensvant med solid akademisk og militær utdannelse fra USA, hadde Salva Kiir aldri fått gå på skole. Han var barnesoldat. I fredsperioden mellom 1973 og 1983 fikk han sin eneste formelle utdanning, et seks måneders sersjantkurs.

Jeg er ganske sikker på at Salva Kiir før Garangs død aldri hadde forestilt seg at han kunne bli statssjef.

Mens mye så ut til å kunne gå bra i Sør-Sudan de første årene etter 2005, endret dette seg. Lederne i SPLM/A som hadde kjempet en lang krig, var slitne og fattige da freden kom. De var vant til å krige, men de fleste hadde ingen erfaring fra arbeid i demokratiske sammenhenger og ingen erfaring med å styre en stat. Den nye staten var uten institusjoner som en nasjonalbank eller et finansdepartement. Samtidig hadde den store inntekter fra oljeproduksjonen. Flere hundre millioner kroner strømmet hver måned inn i et finansdepartement der de aller fleste var uten erfaring når det gjaldt en ansvarlig bruk av pengene. Samtidig kom de internasjonale fristerne som ville ha konsesjoner på bruk av jord og andre naturressurser. De tilbød stor summer under bordet for å få rask saksgang.

Fristelsene ble etter hvert for store for mange i ledersjiktet. Korrupsjonen spredde seg. Visjonen om fred, frihet og utvikling svant. I stedet ble det makthavernes kamp om å rive til seg mest mulig av statens midler. Flere titalls milliarder kroner er blitt borte på denne måten.

Da Salva Kiir ble statssjef i 2005, hadde han bak seg 40 år som soldat og offiser. Før 2005 kjente han følgelig ikke noe annet liv enn soldatens.

Oppfatningen er at Kiir særlig i tiden etter 2010 er blitt stadig mer autoritær. I den samme perioden har han omgitt seg med rådgivere som er blitt rekruttert fra hans egen folkegruppe, dinkaene. Disse har sett det som sin viktigste oppgave å sikre at Kiir kunne holde på presidentmakten. For å få det til brukte de den gamle splitt og hersk metoden når de ga presidenten sine råd om hvordan han skulle håndtere både SPLM og SPLA.

I januar 2013 sparket Kiir etter slike råd landets politisjef og lot han erstatte med en løytnant fra dinkaene. Samtidig sparket han 35 høyere offiserer og pensjonerte 117 generaler i SPLA, alt uten noe forvarsel.

I april 2013 fratok han visepresident Machar alle fullmakter som ikke var hjemlet i grunnloven. 25. juni sparket han SPLMs generalsekretær Pa’gan Amum. En måned seinere sparket han hele regjeringen og anklaget statsrådene for udugelighet og korrupsjon.

Noen dager seinere utnevnte han en ny regjering som han i en tordentale til parlamentet forlangte at parlamentet godkjente. Flere sentrale statsråder hadde en fortid som politikere eller embetsfolk i Khartoum. Samtidig ble de dyktigste SPLM/A lederne fra frigjøringskampen støtt ut i kulden. I Presidentens kontor var administrasjonen på dette tidspunktet dominert av embetsfolk og rådgivere fra dinkafolket og andre med en tidligere tilknytning til regimet i Khartoum.

Sommeren og høsten 2013 satte den egenrådige og mektige guvernøren i nordlige Bahr el Gazaal Paul Malong etter avtale med Salva Kiir i gang et hemmelig militært prosjekt i delstater der dinkaene bodde. De hentet unggutter som stort sett var analfabeter, til militær trening. De skulle bli den nye presidentgarden. I tillegg til trening i brutal militær atferd ble de pumpet fulle med propaganda om dinkafolkets fortreffelighet og nuerfolkets upålitelighet. I november ble 3000 overført til en leir i nærheten av Juba.

Maktkamp i SPLM

I 2013 pågikk det en stadig hardere maktkamp i SPLM. På grunn av elendig ledelse av partiet og staten var Kiir i ferd med å komme i mindretall i SPLMs styrende organer. Som partiformann hindret derfor han og hans krets at det ble holdt møter i de fora hvor en slik maktkamp kunne finne sin avklaring. Dermed gikk opposisjonen i SPLM som sannsynligvis hadde flertallet i Politbyrået og Frigjøringsrådet, åpent ut og kritiserte Salva Kiir for vanstyret. Kiir og kretsen rundt ham ble rasende. I desember bestemte de seg for det endelige oppgjøret.

Det nasjonale frigjøringsrådet møttes 13. og 14. desember. Det hevdes at flere av dem hadde fått store pengesummer for å støtte Kiir. Før møtet hadde alle kirkelederne i Sør-Sudan på det sterkeste anmodet om dialog og forsoning. Men Salva Kiir var i krigshumør. Han tordnet mot kritikerne og fremmet forslag om flere eksklusjoner som straks ble vedtatt. I løpet av noen få timer var et titall av frigjøringskampens fremste ledere støtt ut i det politiske mørke. Deretter vedtok man at Kiir skulle være eneste kandidat ved presidentvalget, og at han etter valget skulle ha rett til å utpeke medlemmene i Politbyrået og Det nasjonale frigjøringsråd. Kiir hadde dermed sikret seg all makt i partiet. Et partidiktatur var i emning.

Massakrene på nuerne i Juba i dagen før jul 2013

Om kvelden 14. desember begynte kamphandlinger mellom to grupper innen SPLA styrkene i Juba, den ene fra dinkafolket, den andre fra nuerfolket. Da dagen grydde, ble det åpenbart at dette var planlagt av kretsen rundt presidenten, for da begynte massakrene på nuerne. De ble gjennomført av den nye presidentgarden med rå systematikk. Ingen kjenner de endelige dødstallene. Men sør-sudanske skribenter som Peter Adwok Nyaba hevder at minst 20 000 mennesker ble myrdet i løpet av få dager.

Den avsatte visepresidenten Riek Machar og hans kone som begge er nuere, unnslapp som ved et under da troppestyrker mandag 15. desember stormet deres hjem. De fleste andre som var der, ble drept før huset ble jevnet med jorden.

Samme dag kom Salva Kiir på TV i generals uniform. Han påsto at regjeringsstyrkene var i ferd med å slå ned et forsøk på statskupp, og han fortalte at mange ville bli arrestert. Påstanden om statskupp var ren diktning. Men det var en kamp om den politiske makten i landet som Kiir og hans krets ville avgjøre med våpenmakt.

Seinere samme dag ble de fleste av SPLMs dyktigste ledere under frigjøringskampen arrestert og anklaget for kuppforsøk. Noen måneder seinere ble de satt fri fordi anklagene viste seg å være grunnløse, og det internasjonale samfunn krevde at de skulle settes fri.

Den ødeleggende borgerkrigen

Konflikten og massakrene før jul i 2013 utløste en omfattende borgerkrig. De to hovedaktørene har vært Salva Kiir, formelt som president, men også som dinkafolkets leder mens Riek Machar har vært nuerfolkets leder.

Krigen har vært svært kostbar. Ingen kjenner de endelige dødstallene, men mer enn hundre tusen mennesker kan ha mistet livet mens like mange er fysisk og mentalt skadd for livet. 2,2 millioner i en samlet befolkning på 10 millioner er fordrevet fra sine hjem og om lag 700 000 av disse er flyktninger i nabolandene. 40 prosent av befolkningen er avhengig av nødhjelp. Det meste av infrastruktur i delstatene Jonglei, Unity og Upper Nile er ødelagt. 70 prosent av oljeproduksjonen er slått ut. Staten er konkurs mens Nasjonalbanken trykker sørsudanske pund som bare de siste månedene har falt med over 300 prosent i verdi. Verst av alt, den usynlige veven som holder folkegrupper og samfunn sammen, er langt på vei ødelagt.

Fredsavtalen

Den er på 72 sider som Norge sammen med mange andre land er medunderskrivere på, og som derfor vil forplikte Norge i mange år framover.

Avtalen har klare bestemmelser om våpenhvile og en gradvis sammenslåing av de to militære styrkene som har bekjempet hverandre, til en ny nasjonal hær. Hovedstaden Juba skal i en overgangsperiode være demilitarisert og under internasjonal overvåkning.

Avtalen har også bestemmelser om maktdelingen på nasjonalt og delstatsnivå. Det samme gjelder for rettsforfølgelse av dem som har forbrutt seg under krigen. Fredsavtalen skal være gjennomført i løpet av 30 måneder. Mot slutten av perioden skal valg finne sted og nye ledere velges.

I det nye Sør-Sudan bør det ikke være plass hverken for Salva Kiir eller Riek Machar.

Landet har andre dyktige ledere som da kan få ansvaret for en politikk som kan gi fred og utvikling med frihet og trygghet i hverdagen for Sør-Sudans plagede folk.

 

 

 

 

PÅ LIVET LØS. Med Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan

Pa’agan Amum, tidligere generalsekretær i SPLM:
«I boka tar Halle oss med på en 20 år lang reise, som dreier seg humanitært arbeid under svært vanskelige forhold. De som gjorde jobben, kom fra flere land enn Norge. Noen var fra Sør-Sudan og de afrikanske nabolandene Etiopia, Eritrea, Kenya og Uganda. Andre kom fra Irland, Storbritannia, Italia og USA. Innsatsen disse menneskene gjorde for folket i Sør-Sudan, Nubafjellene og andre steder i Sudan der vi kjempet, vil for alltid minne oss om de sterke humanistiske verdiene som binder menneskene sammen på tvers av landegrenser.»

Thorvald Stoltenberg:
«Når dette skrives, vet vi alle at det første forsøket på å få Sør-Sudan til å fungere som en levedyktig stat har falt i grus. Det brøt ut en maktkamp mellom de som hadde ledet frigjøringskampen. I denne striden ble Halle Jørn Hanssen invitert i Sør-Sudan for å mekle. det sier noe om hvilken tillit den norske innsatsen hadde skapt og hvilke personlige bånd som ble skapt.»

Bjørn Johannessen i Bistandsaktuelt:
 «Halle Jørn Hanssen gir mange eksempler på hvor omfattende og brutal borgerkrigen har vært – og er, og det står respekt av den innsats som utføres av flygere, bistandsarbeidere og andre – ofte med livet sin innsats. Ja, det er knapt til å fatte at Folkehjelpen i årene 1986-2005 gjennomførte nær 12 000 flygninger mellom Kenya/Uganda og det sørlige Sudan. Noen ganger gikk det galt, ikke ofte, men ille nok for de som ble rammet. Forfatteren er i disse tilfellene, og også mer generelt, raus i sin omtale av medarbeidere. På den annen side skjules ikke hans smerte over å måtte konstatere at mange av de som nå river ned det som omsider var bygget opp har vært hans fortrolige, med vennskap som har blitt formet og utspilt i Sør-Sudan, i Kenya og i forfatterens hjemlige omgivelser på Høvik.

Mye av det som boken beretter har ikke tidligere vært kjent, og deler av fremstillingen bærer kriminalhistoriens preg; intense flyangrep, gjerne målrettet mot sivile, utstrakt agentvirksomhet, omfattende bakholdsanslag, bestialske drap samt giftgassangrep mot Folkehjelpens prosjektområder.»

Hilde Sofie Pettersen i Norsk Folkehjelps blad APPELL:
«Norsk Folkehjelp har fått mye kritikk for å ha «valgt side» i konflikten i Sør-Sudan. Boken er på sitt aller beste når det gis innsikt i historiske linjer i konflikten, hvorfor det ble ansett som nødvendig å velge den politiske linjen som ble valgt, og hvor avgjørende valget var både for å nå frem med humanitær bistand og for å få sentrale personer i tale.

Gjennomgående er det en svært god driv i boken, og den er leservennlig også for den som ikke fra før sitter med inngående kjennskap til Sør-Sudan. Det skinner sterkt igjennom at den er skrevet av en forfatter som virkelig brenner for Sør-Sudan.

Det legges også vekt på å fortelle om en rekke halsbrekkende stunt som i ettertidens klokskap lett kan leses som galskap, men som tydelig tegnes opp som nødvendig innsats der og da, og det gjør også boken ikke så rent lite actionfylt, uten at det føles påtatt. Den enorme risiko enkeltmennesker gikk med på å ta, sier også noe om hvor prekær de anså situasjonen for å være.

Gunnar Kopperud i Ny Tid:
«Og han har fulgt afrikansk politikk siden tidlig på 60-tallet, først som student, senere som NRK-korrespondent, NUPI-ansatt og informasjonssjef i NORAD.

Forfatterens bakgrunn er viktig fordi Halle Jørn Hanssens bok fremfor alt er en rapport fra et tidsvitne. Både hans bakgrunnskunnskap og analyse er bunnsolid, men det er møtet hans med hovedrolleinnehaverne i dramaet som er unikt. Hanssen kjenner disse personlig: Han har hatt dem hjemme på middag, han har tatt dem med på hytta. Og han kjenner Sør-Sudan svært godt etter mange besøk i landet over mer enn 30 år.»

Einar Hagvaag i Dagbladet:
«Det er det eneste tilfellet i historien hvor en norsk hjelpeorganisasjon, Norsk Folkehjelp, og staten Norge har spilt en hovedrolle i å opprette en ny stat. Overfladisk sagt ble Sør-Sudan skapt av norsk organisasjonsinnsats og penger fra USA, men naturligvis med den sør-sudanske frigjøringskampen som grunnlag og internasjonalt diplomati i bakgrunnen.»

Andrew Kroglund i PROSA:
«En aktør forteller. Det er interessant for norske bistandsarbeidere, journalister og politikere som vil noe med norsk utenrikspolitikk.

Til tross for feilskjær og mislykket bistand – takk og pris for at noen har forsøkt og at noen fortsatt forsøker.

Det er den norske modellen – hvo sivilsamfunnsorganisasjoner, myndigheter og sterke personligheter sammen påvirker norsk utviklings- og utenrikspolitikk. Enn så lenge. Og nå er den dokumentert. Med fødselsveer, dødsrier og det hele.»